Når belastningen blir for stor - om stress, maskering og utbrenthet

Lav stresstoleranse

Vi nevrodivergente er gjerne mer sårbare for stress. Stress kan defineres som "en opplevelse som oppfattes som en trussel mot fysisk eller psykisk velvære" (Atkinson et al., 1996, s. 503). Det er med andre ord en form for påkjenning eller belastning. Det er en slags motor i kroppen som på sitt beste får oss til å yte det lille ekstra, og som på sitt verste kan sette oss helt ut av spill (Solem, 2025). Videre er stress like mye et kulturelt fenomen, som et vitenskapelig et (Mackenzie og Walker, 2025). Det er ikke mulig å leve et liv uten, og det er heller ikke ønskelig. Målet er isteden å stresse akkurat "passe mye".

Hva som er "passe mye" vil variere fra person til person. Det optimale er et stressystem som skrur seg "på" når vi trenger det, og "av" når belastningen er over. Problemet for mange er at stresset står på mye lenger enn vi trenger, eller at belastningen er for intens (Solem, 2025).

De fire ulike stressresponsene - fight, flight, freeze and fawn

Når vi snakker om stress er det greit å kjenne til "de fire F-ene". Det vil si "fight, flight, freeze and fawn". Oversatt til norsk kan vi kalle dem kamp, flukt, frys eller underkastelse. Møter vi stresset med en kamprespons vil vi gå det i møte, og vi bekjemper stresskilden med alle midler. Benytter vi en fluktrespons, vil vi flykte fra det. Er vi såpass i alarm at vi mister de ressursene vi vanligvis bruker for å håndtere stresskilden, er vi i frys. Vi er da i en tilstand av kollaps.

Den fjerde og kanskje også mest ukjente responsen på stress er fawn eller underkastelse. Dette er en respons kjennetegnet av "people pleasing", der man forsøker å holde seg lavt i terrenget for å ikke provosere den eller de som er kilden til ubehaget. Det er en respons man blant annet kan se hos de som er eller har vært utsatt for vold i nære relasjoner (Solem, 2025). Jeg vil tro at denne responsen også vil kunne vise seg hos barn og unge som opplever mobbing over tid. Gjennom å forsøke å gjøre seg usynlige, er håpet deres (bevisst eller ubevisst) at de blir mindre utsatt for aggresjon fra den det gjelder.

De fleste av oss vil vise ulike responser på stress i forskjellige situasjoner. Responsene er ikke viljestyrte, men skjer uten at vi kan kontrollere det. Se for deg at du levde i steinalderen og møtte en bjørn. Det sier seg selv at det da ikke var tid for å stoppe opp og tenke. Da måtte du enten løpe og komme deg i sikkerhet (flukt), eller gå til angrep (kamp). I vår moderne tid er kildene til stress sjeldent så ekstreme som i dette eksempelet. Problemet er at en situasjon kan føles som en reell trussel, selv når den ikke er det.

Toleransevinduet

Toleransevinduet er et begrep som er hentet fra traumefeltet. Det gir en forklaring på hvordan vi individuelt reagerer på stress og belastning. Modellen sier at alle har et vindu av optimal aktivering hvor vi er mentalt til stede, kan lære, og konsentrere oss. Er vi i en tilstand av optimal aktivering, befinner vi oss i toleransevinduet (Nordanger & Braarud, 2014). Da er det verken for mye eller for lite belastning.

Hvis aktiveringen er for høy, kaller vi det overaktivering (jf. kamp eller flukt). Hvis aktiveringen er for lav, er vi i en tilstand av underaktivering (jf. frys eller underkastelse). Alle disse responsene kommer av at vi opplever en situasjon som (for) belastende. Vi nevrodivergente har ofte et smalere toleransevindu enn andre. Det betyr at det skal mindre til før vi blir stresset.

Maskering

Mange nevrodivergente skjuler, bevisst eller ubevisst, vanskene sine for omgivelsene. Dette fenomenet kalles for "maskering", og er en fawn-respons. En teori som kalles kamuflasjeteorien, har tatt til orde for at maskering er en av grunnene til at en del går under den diagnostiske radaren. Vi ser hvordan andre oppfører seg og kopierer dette, bevisst eller ubevisst, for å passe inn.

Kanskje unngår vi å snakke om interessene våre hvis vi oppfatter at andre ikke har samme interesse for japanske tegneserier. Vi kan også unnskylde oss mye, fordi vi skjønner at vi bommer sosialt, uten at vi helt forstår hva vi gjør galt. Gjennom å unnskylde oss, går vi under radaren fordi andre tenker at alle kan gjøre feil (Attwood, 2007).

Selv om vi er i stand til å skjule at vi har et handicap, betyr det ikke at handicapet ikke er der (Henderson et al., 2023).

Maskering er verken et udelt onde eller et udelt gode. Fordelen er at vi kan gå under radaren, og unngå å tiltrekke oss uønsket eller negativ oppmerksomhet. Ulempen, med utstrakt bruk av maskering, er derimot kronisk høyt stressnivå, utmattelse, identitetsforvirring, og mulig utvikling av angst eller depresjon.

Utbrenthet ved ADHD

I motsetning til "vanlig utbrenthet" som kan påvirke alle som utsettes for langvarig stress, handler utbrenthet ved ADHD om utmattelsen som følger av å mestre symptomene som følger av tilstanden.

Mange blir ekstra slitne av å mestre følgende symptomer:

– Eksekutive funksjonsvansker: Mange har vansker med organisering, prioritering og ferdigstilling av oppgaver, noe som gjør at daglige gjøremål kan kjennes uoverkommelige.

– Vansker med å holde fokus og vansker med korttidsminne: Det tærer på energien å ha vansker med å opprettholde fokus, samt å streve med å huske på elementære ting som "husket jeg å henge opp den klesvasken?".

– Emosjonell dysregulering: Mange med ADHD har et mer svingende humør enn andre, noe som kan tære på den mentale helsen.

Symptomer ved ADHD-relatert utbrenthet

Symptomer ved ADHD-relatert utbrenthet involverer typisk:

– Utmattelse: En sterk følelse av utmattelse som ikke lindres av hvile.

– Manglende motivasjon: Minsket villighet, og evne, til å igangsette og ferdigstille oppgaver.

– Irritabilitet: Økt sårbarhet for frustrasjon eller irritabilitet i hverdagen.

– Emosjonell utmattelse: Følelse av å være frakoblet eller emosjonelt utmattet, ofte i kombinasjon med angst.

– Økt kynisme: En økt følelse av likegyldighet ifht. forpliktelser.

Disse symptomene kan bidra til en syklus preget av redusert produktivitet og svekket funksjon, noe som øker stresset som mange med ADHD opplever.

(Kilde: berkeleypsychiatrists.co.uk)

Autistisk utbrenthet

Autistisk utbrenthet er ingen offisiell diagnose, men et fenomen som er mye observert i klinisk praksis, og noe mange med autisme har kjent på (Nicholls, 2024; Neff, 2025). Dr. Megan Anna Neff hevder at det er et resultat av en kronisk stressbelastning, i form av en mismatch mellom omverdens forventninger og barnet (eller den voksnes) evne til å innfri dem. Tilsvarende kan det være en respons på mangel på tilstrekkelig støtte fra samfunnet rundt. Ofte inntreffer det etter spesielt stressende hendelser eller perioder.

Autistisk utbrenthet kjennetegnes gjennom ekstrem utmattelse i mer enn tre måneder, og tap av funksjon over lengre tid. Dr. Alice Nicholls (2024) beskriver at autistisk utbrenthet kjennetegnes gjennom følgende symptomer:

– Fysiske symptomer: Inkludert ekstrem utmattelse.

– Kognitive symptomer: Inkludert vansker med å tenke klart, bearbeide informasjon eller med å konsentrere seg.

– Eksekutive funksjonsvansker: Inkludert vansker med å planlegge, organisere og å gjøre ting i riktig rekkefølge.

– Sosiale symptomer: Inkludert å oppleve at det er vanskeligere å være sosial enn vanlig, eller at man blir mer utmattet i etterkant.

– Emosjonelle symptomer: Inkludert større vansker med å mestre følelser og å føle seg overveldet. Økt forekomst av meltdowns og shutdowns.

– Sensoriske symptomer: At sanseinntrykk som lyd, lys og berøring kjennes mer belastende enn vanlig. Økt behov for stimming som en kilde til selvregulering.

Ofte viser autistisk utbrenthet seg første gang i tenårene. Den kan komme tilbake med ulike mellomrom gjennom både tenårene og i voksen alder (Hendrickx et al., 2024). Videre er det en av årsakene til depresjon og suicidalitet hos jenter, og gutter på spekteret (Neff, 2025).

Når barnet/ungdommen blir utbrent, trenger de mye hvile, søvn, reduksjon av sanseinntrykk, bortfall av krav, og hjelp til å huske at det går over (Neff, 2025).

Forebygging av utbrenthet

Det å sette hvile på prioriteringslista er helt nødvendig i forebygging av utbrenthet. Hva som utgjør hvile er forskjellig fra menneske til menneske. For noen kan det være å sitte med nesa i en bok, eller å høre på en podcast. For andre passer det bedre å ta seg en løpetur, eller å gå en tur i skogen.

Et tips er likevel å gjøre planløse ettermiddager, og enkelte helge- og feriedager, like hellige som avtaler du gjør med andre. Hvis noen spør om du vil finne på noe etter en travel lørdag, kan du med god samvittighet svare: "dessverre, jeg har planer". Planen er da ro og selvivaretakelse, for å forebygge psykisk uhelse på sikt.

Mari Urdal 5. oktober 2026 Psykolog og fagformidler @psykologmari