Skam over ADHD og autisme – når du føler at det er noe galt med deg

Hva er egentlig skam?

Har du noen gang kjent at du vrir deg bare ved tanken på å fortelle noen om noe du skammer deg over? Du vil helst ikke at noen skal vite det. Kanskje unngår du å snakke om det, skyver tankene unna eller gjør alt du kan for å slippe å kjenne på følelsen.

Skam er en vond følelse som ofte handler om hvordan vi ser på oss selv. Det kan være en følelse av at vi ikke er gode nok, at vi er annerledes eller at det er noe ved oss som ikke er slik det burde være (Habib, 2024).

Det er forskjell på skam og skyld. Skyld handler gjerne om at vi føler at vi har gjort noe galt, mens skam handler mer om at vi føler at det er noe galt med oss som mennesker (RVTS Nord, u.å.).

Skam oppstår ofte i møte med andre mennesker. Vi er opptatt av hvordan vi blir sett, vurdert og akseptert. Frykten for å bli avvist eller dømt kan gjøre at vi heller holder ting for oss selv, enn å risikere å vise frem sider ved oss som vi tror andre ikke vil akseptere.

I en artikkel på Psykologisk.no, beskrives skam som en relasjonell følelse som utvikles i møte med andre. Behovet for tilhørighet og aksept, og frykten for avvisning, kan forsterke skamfølelsen (Cogni, 2025).

Når diagnosen blir noe du skjuler

Når du etter mange år finner ut at du har ADHD, autisme eller AuDHD, kan diagnosen vekke mange forskjellige følelser. For noen er det en stor lettelse å endelig forstå hvorfor livet har vært så krevende. For andre kan det også oppstå en skam over å være annerledes.

Hva vil andre tenke? Kommer de til å tro på meg? Vil de forstå meg bedre, eller vil de begynne å behandle meg annerledes?

Kanskje får du til og med høre at "alle har litt ADHD". Det kan være sårende når du endelig har fått en forklaring på hvorfor så mye har vært vanskelig gjennom livet.

Jeg tror mange ønsker å bli anerkjent og sett for den de er. Det handler ikke nødvendigvis om at andre skal forstå alt ved diagnosen, men at de skal klare å se at du faktisk strever, selv om det ikke alltid synes utenpå.

Jeg husker selv at jeg hadde en forventning om at nå skulle ting bli bra, fordi jeg endelig visste at jeg hadde autisme. Men menneskene rundt meg klarte ikke alltid å vise den forståelsen jeg hadde behov for. Det gjorde meg skuffet.

For meg var det en enorm lettelse å forstå at alle de små tingene i hverdagen ikke handlet om at jeg var vanskelig, men at jeg hadde det vanskelig.

Samfunnet har fremdeles mange utdaterte forestillinger om hva det vil si å ha ADHD eller autisme. Mange forbinder autisme med at du er usosial, kan ekstremt mye om et tema, mangler empati eller ikke forstår sosiale situasjoner. Når det gjelder ADHD, er det fort gjort å tenke på en person som er lat, vimsete, impulsiv, veldig aktiv eller som ikke klarer å konsentrere seg.

Dette er stereotypier som ikke beskriver bredden i hvordan ADHD og autisme kan komme til uttrykk.

Når slike forestillinger sitter så hardt i samfunnet, er det ikke så rart at noen vegrer seg for å fortelle om diagnosen sin. Du vil kanskje ikke bli satt i en boks, eller måtte bruke masse energi på å forklare hvem du egentlig er.

Det er ikke nødvendigvis selve diagnosen du skammer deg over, men meningen du tror andre legger i det å være annerledes. Du er redd for å bli sett på som "en sånn en".

Å vokse opp med følelsen av å ikke være god nok

Noe av det som kan være krevende med å få en diagnose sent i livet, er at du kanskje har brukt mange år på å bli misforstått og korrigert.

Som barn forstod du kanskje ikke hvorfor du reagerte annerledes enn andre. Du fikk høre at du måtte skjerpe deg, følge med, være hyggeligere, ikke være så følsom eller slutte å overreagere.

Når du gjentatte ganger får tilbakemeldinger om at måten du er på, ikke er riktig, kan du etter hvert begynne å tro på det selv. Du kan utvikle en oppfatning av at du er vanskelig, dum, for mye eller ikke god nok. Slike erfaringer kan sette spor i selvbildet og påvirke hvordan du møter andre mennesker som voksen.

Mange av oss har brukt store deler av livet på å prøve å være en person vi tror andre forventer at vi skal være. Vi har brukt enorme mengder krefter på å passe inn, samtidig som vi kanskje ikke har forstått hvor mye det har kostet oss.

For noen har det ført til store helseutfordringer og belastninger som har påvirket både barndom, parforhold og vennskap. Misforståelser kan oppstå når vi ikke klarer å formidle hva vi trenger, eller når menneskene rundt oss ikke forstår hvorfor vi reagerer som vi gjør.

Det er også her ulike strategier for å unngå ubehag og avvisning kan utvikle seg.

"People pleasing" er et eksempel. Du kjenner kanskje inni deg at du er uenig, men likevel sier du ja. Du gjør ting du egentlig ikke har lyst til, eller tilpasser deg andre for å unngå dårlig stemning. Etterpå kan du bli sint på deg selv og skamme deg over at du ikke klarte å si ifra.

Det samme kan skje med grensesetting. Du setter andres behov foran dine egne, tar en ekstra oppgave eller stiller opp selv om kroppen egentlig sier nei. Du tar en for laget, men sitter igjen med en følelse av å ha sviktet deg selv.

Vi kan bli så vant til å tilpasse oss at vi ikke engang legger merke til at vi gjør det. Vi kompenserer ved å være hyggelige, gjøre mye og sørge for at det er god stemning rundt oss.

For mange kan det også handle om å være sensitive for andres følelser og stemninger. Vi fanger opp at noen er misfornøyde, og gjør det vi kan for å unngå konflikt og fortsatt få være en del av fellesskapet.

Når du begynner å oppdage hvor mye du har tilpasset deg andre, kan det vekke både frustrasjon og sorg. Du kan bli sint på deg selv fordi du ikke bare klarer å slutte.

Men slike mønstre skjer ofte på automatikk. Det tar tid å oppdage dem og enda mer tid å øve på å gjøre noe annerledes. Det krever repetisjon og omsorg.

Når du skammer deg over det du ikke mestrer

Skam kan også oppstå rundt vanlige ting i hverdagen.

Mange som har ADHD eller autisme, har hatt utfordringer gjennom skolegangen. For noen handlet det om at de ikke klarte å følge med eller konsentrere seg. Andre fikk for lette oppgaver, kjedet seg og mistet interessen. Noen forstod ikke hva som ble forventet av dem, mens andre brukte all energien på å prøve å henge med.

Jeg husker selv mange timer med lekser hvor jeg bare gråt. Det er svært lite jeg husker fra skoletiden, men følelsen av å være dum sitter beinhardt i.

Når du bruker så mye tid og energi på å få til noe, men likevel ikke opplever å lykkes, kan det gå hardt utover selvfølelsen. Du får ikke øye på alt arbeidet du faktisk legger ned. I stedet sitter du igjen med mange bevis på hvor håpløs du føler deg.

Denne følelsen kan følge deg videre i livet. Du kan begynne å tvile på egne evner, og tenke at du ikke er smart nok til å ta en utdannelse eller få en jobb du ønsker deg.

Det samme gjelder arbeidslivet og hverdagen hjemme.

Du ser kanskje andre mennesker som klarer å jobbe fulltid, holde orden i huset, følge opp barna og samtidig ha et sosialt liv. For deg krever det kanskje så mye energi at du knapt har noe igjen når arbeidsdagen er over.

Da er det fort gjort å sammenligne seg med andre og tenke at det er noe galt med deg.

Jeg kunne ikke ha jobb ved siden av studiene mine, fordi det ble for mye. Det syntes jeg var flaut, da jeg så hvor mange ungdommer som klarte å kombinere jobb og studier uten problemer.

Det å ha behov for tilrettelegging, kan også føre til mange blikk og spørsmål. Jeg jobber som vikar i barnehage, og har tilrettelagt livet mitt slik at jeg kan jobbe to dager i uka og bruke mye tid på hvile.

Det fungerer for meg, men likevel kan jeg kjenne at jeg må forsvare valgene mine.

Jeg tror mye av dette handler om en lav selvfølelse, og at jeg ikke har klart å se verdien min ved bare å være meg. Jeg har en oppfatning av at jeg hele tiden må prestere for å ha verdi. Identiteten min ligger i hva jeg gjør, og ikke i hvem jeg er.

Å holde skammen for deg selv

Når du ikke tør å snakke om det du skammer deg over, kan tankene få ganske stor plass.

Du lager kanskje historier om hva andre tenker om deg, hvordan de vil reagere eller hvor mislykket du er. Og jo mer du tenker på de samme tingene, desto mer overbevisende kan historiene føles.

Hvis du i tillegg har lite sosial kontakt, står utenfor arbeidslivet eller tilbringer mye tid alene hjemme, kan det bli ekstra vanskelig å bryte disse tankemønstrene.

Jeg husker da jeg var på mitt sykeste. Det var før jeg forstod at jeg hadde autisme.

Jeg var under 30 år og klarte ikke å jobbe 100 prosent. Hvis jeg jobbet fire dager i uka, kunne jeg ligge rett ut og bare gråte fordi jeg ble så overveldet av alt jeg ikke fikk til hjemme.

Hele tiden følte jeg at jeg måtte gjøre noe. Hvis jeg satte meg i sofaen og hvilte, følte jeg meg lat.

Men det handlet også om at jeg følte meg så mislykket som menneske. Jeg taklet ikke å være i 100 prosent jobb, selv om jeg var ung. Jeg klarte ikke å holde huset ryddig, og jeg følte ikke at jeg mestret rollen som mor.

Det gjorde ikke saken bedre at jeg kunne begynne å hylgråte over små bagateller, men det handlet jo ikke om den lille bagatellen. Det var dråpen som fikk begeret til å renne over.

En annen ting var at hvis jeg skulle slappe av, måtte jeg også begynne å kjenne etter og tenke. Det orket jeg ikke. Jeg kunne vri meg i ubehag bare ved å tenke på noe jeg skammet meg over.

Det ble rett og slett for vondt å være meg. Derfor måtte jeg hele tiden finne på noe for å slippe å kjenne på det som var vanskelig.

Det var først da jeg kom gråtende på helsestasjonen og sa at jeg ikke klarte mer, at situasjonen begynte å endre seg. Da hadde jeg stått i en umenneskelig situasjon i nærmere fem år.

Det endte med at jeg måtte møte opp hos barnevernet samme dag. Der ble jeg godt tatt imot, og møtt med forståelse og et ønske om å hjelpe oss. Etter flere samtaler ble jeg trygg nok på de to damene som hjalp oss, til at jeg turte å åpne meg om ting jeg skammet meg over. Det var mange punkter å ta av.

Hva skal til for at skammen slipper taket?

Det er så viktig å tørre å snakke om skammen sin med noen du føler deg trygg på, men det er ikke nok å få høre at du ikke har noe å skamme deg over. Du trenger å bli møtt av noen som tåler å høre det du forteller, uten å trekke seg unna eller dømme deg.

Jeg hadde trygge voksne rundt meg som klarte å holde meg da jeg fikk panikkangst, og bare gråt så jeg nesten ikke fikk puste. De så meg og trodde på meg. De lot meg prøve og feile.

Jeg fikk erfaringer med at det var trygt å fortelle sannheten min, selv når den var vond eller vanskelig å ta innover seg.

Jeg måtte få kjenne at personen jeg åpnet meg for, tålte hele meg. Også når jeg sa noe som var feil, vanskelig eller krevende å høre.

Jeg fant gradvis tilbake til styrken min og ble bedre til å kjenne hvem jeg kunne åpne meg for, og hvem jeg ikke kunne det med.

Jeg har også bearbeidet mye av skammen gjennom å skrive tekster, si ting høyt og få nye perspektiver på det jeg har opplevd. Gjennom coachingstudiene mine har jeg fått verktøy som hjelper meg å møte meg selv i følelsene mine.

På RVTS Nord, beskrives det hvor viktig trygghet og tillit er når vi skal arbeide med skam (RVTS Nord, u.å.). Den som hjelper, må vise at den tåler skammen og at personen ikke trenger å stå alene med den. Det tar ofte tid å bygge den tilliten som skal til for å våge å åpne seg.

For meg handler det også om å akseptere seg selv. Det betyr ikke nødvendigvis at du liker alle sidene ved deg selv, men det betyr at du anerkjenner at disse sidene er en del av deg, og at de også trenger kjærlighet.

Ingen mennesker er perfekte. Vi har alle sider ved oss selv som vi synes er vanskelige å akseptere. Det å møte disse sidene handler om å tørre å se på dem, kjenne etter hva som ligger bak, og forstå hvordan de har vært med på å forme deg til den du er i dag.

Når du klarer å sitte med ubehaget uten å vri deg unna, overtenke eller begynne å gjøre noe annet, kan du gradvis øve på å møte deg selv med mer omsorg.

Det betyr ikke at skammen forsvinner med en gang, men du trenger ikke lenger bruke alle kreftene dine på å holde den ute.

I årenes løp har jeg hatt mange samtalepartnere, og jeg ser hvor viktig det er å føle seg trygg på den du deler ting med.

For at skammen skal kunne slippe taket, trenger vi å bli møtt med kjærlighet, forståelse og aksept. Vi trenger å få være hele oss, også med de sidene vi selv synes er vanskelige å vise frem.

Du trenger ikke fortelle alt til alle, men du fortjener å ha noen du kan være ærlig med.

Og kanskje er det nettopp der noe begynner å endre seg. Ikke fordi du plutselig blir en annen person, men fordi du gradvis slutter å behandle deg selv som en person det er noe galt med.

Caroline Kjus 9. november 2026 Nevrodivergens- og selvutviklingsveileder @caroline.kjus / carolinekjus.no