En annerledes oppvekst, og utfordringene ingen helt forsto

Det som startet med en åpen spørreundersøkelse på Instagram, utviklet seg gradvis til en mer utdypende samtale om oppvekst, annerledeshet og erfaringer som ikke alltid blir forstått av omgivelsene. Kvinnen delte raust om utfordringer fra barndommen og ungdomstiden, og om hvordan det var å forsøke å finne sin plass i fellesskapet,
samtidig som mye av hverdagen krevde ekstra krefter.

Historien til denne kvinnen handler om mer enn bare enkeltstående utfordringer. Den gir et innblikk i hvordan sanseinntrykk, sosiale relasjoner og forventninger kan påvirke hverandre, og hvordan det å forsøke å passe inn kan bli en belastning over tid. For noen som vokser opp med nevrodivergens, kan utfordringene være vanskelige å forstå både for dem selv og for menneskene rundt. Når behov ikke blir fanget opp, eller nødvendig støtte uteblir, kan det få betydning for både mestring, selvfølelse og opplevelsen av tilhørighet.

Ved å løfte frem denne og flere slike historier, ønsker vi å bidra til større forståelse for det som ikke alltid er synlig fra utsiden, og til at flere stemmer blir hørt og tatt på alvor.

Hvordan var oppveksten din, og hvilke utfordringer opplevde du som barn?

"Jeg var ekstremt glad i biblioteket og mitt eget rom som barn. Mulig fordi dette er ganske rolige soner sansemessig. En bytur kunne slite meg helt ut".

Allerede som barn opplevde kvinnen at hverdagslige situasjoner kunne kreve mye av henne. Rolige omgivelser ga rom for å hente seg inn, mens støy, mange inntrykk og aktiviteter med høye krav kunne tappe henne for energi.

I barnehagen ble det oppdaget at hun hadde betydelige motoriske utfordringer. Hun forteller at hun hadde svært dårlig grovmotorikk, og at dette gjorde det vanskeligere å delta i fysiske leker og finne sin plass sosialt. Barnehagen var flink til å følge henne opp. De laget planer for å hjelpe henne inn i mindre grupper der hun kunne oppleve sosial mestring, og hun fikk oppfølging av fysioterapeut sammen med andre barn. Da hun begynte i første klasse, forsvant imidlertid oppfølgingen. Foreldrene forsøkte å få på plass mer hjelp,
men det førte ikke til særlig videre oppfølging eller tiltak.

"Overganger var kjempevanskelig. Det å skulle komme ut døra om morgenen var vanskelig. Å skulle kle på seg for å dra på tur var vanskelig. Foreldrene mine strevde veldig med å få meg med ut i hele tatt, til tross for at jeg ofte hadde det helt fint når jeg først var kommet ut. Det var veldig mye krangling og gråt i disse situasjonene".

Overganger begynte å bli krevende allerede tidlig i oppveksten. Det kunne være vanskelig å komme seg ut døren om morgenen eller kle på seg for å dra på tur, selv når hun gledet seg til selve aktiviteten. Kvinnen forteller videre at annerledesdager kunne være fine når hun visste hva hun kunne forvente. Skogsturer var blant favorittene hennes, særlig fordi hun kjente området godt og opplevde skogen som et trygt sted. Det var altså ikke nødvendigvis aktiviteten i seg selv hun ønsket å unngå. Overgangen fra én situasjon til en annen kunne være vanskelig å håndtere, og det å komme i gang krevde mer.

"Dusjing var et mareritt, risikoen for vann i ansiktet og lydene var for mye. I tillegg til overgangen fra varmt til kaldt, og generelt at det var en annen setting/overgang fra en aktivitet til en annen".

Sanseinntrykk påvirket også personlig hygiene og påkledning. Hun likte ikke vann i ansiktet eller å trekke klær over hodet, og i store deler av tenårene trengte hun hjelp til å vaske håret fordi hun var så utmattet at hun ikke klarte det selv.

Dette var ikke et isolert problem, men en del av en større belastning som etter hvert skulle påvirke stadig flere områder av livet hennes.

Hvordan var det å finne sin plass blant andre?

"Det vanskelige var at det var de samme barna som i et øyeblikk var vennene mine, og som i et annet øyeblikk kunne erte og le av meg."

Rundt fjerde klasse begynte kvinnen å oppleve skolefravær og vondt i magen. Hun hadde store følelsesmessige reaksjoner og ble etter hvert utsatt for mobbing. Hun forteller om en uforutsigbar sosial hverdag, der de samme barna kunne veksle mellom å være venner og å gjøre narr av henne. Kommentarene handlet også om utseende, klær og hvordan hun oppførte seg.

"Jeg fikk også ekstremt mange irettesettelser av jevnaldrende, og jeg tror dette har preget meg i like stor grad. Jeg hadde en relativt barnslig eller eksentrisk klesstil, og fikk mange kommentarer på utseendet mitt fra veldig tidlig alder. Både kroppen min og klærne mine".

Etter hvert begynte hun å endre klesstilen sin til noe hun oppfattet som mer sosialt akseptabelt, selv om hun ikke nødvendigvis følte seg vel i den. Hun forsøkte også å justere atferden sin etter reaksjonene hun fikk fra andre.

I ungdomsskolen ble denne tilpasningen mer bevisst. Hun begynte å legge merke til hvilke sider ved personligheten hennes andre likte, og hvilke hun burde holde tilbake.

"Antakelig var dette en form for ganske heftig maskering, som innebar å oppjustere personlighetstrekkene mine jeg fant ut at andre likte, og undertrykke de øvrige trekkene mine".

Hun beskriver hvordan det sosiale ble noe hun måtte analysere og arbeide aktivt med, fremfor noe som kom naturlig.

"Jeg følte meg veldig fram i sosiale settinger, og jobbet beinhardt for å få det til. Det er ekstremt utmattende".

Erfaringene påvirket hvordan hun så på seg selv. Hun forteller videre at hun ofte har kjent seg vanskelig, egoistisk eller til bry, og at hun har vært redd for å ta for mye plass.

"Jeg føler svært ofte at jeg er for mye, til bry, vanskelig eller egoistisk".

Når et barn gjentatte ganger får signaler om at måten det reagerer, kler seg eller oppfører seg på, ikke er akseptabel, kan det bli vanskelig å skille mellom egne behov og forventningene fra omgivelsene. For henne ble tilpasning og maskering en måte å forsøke å høre til på, men også noe som stadig krevde mer energi.

Hvordan har forventningene om å tilpasse seg påvirket livet ditt?

"Jeg vil si jeg har vært på bristepunktet til fullstendig kollaps hele voksenlivet, og eneste grunnen til at jeg har klart å fungere i skole og jobb, er at jeg har ofret så godt som alt av fritid".

Gjennom ungdomsårene og voksenlivet har kvinnen forsøkt å møte forventninger fra skole, studier og arbeidsliv, ofte på bekostning av egen helse og fritid. Hun beskriver perioder med alvorlig depresjon og utmattelse, der hun har brukt det meste av energien på å gjennomføre det hun må, uten å ha mye igjen til seg selv.

Hun har alltid hatt lett for å lære faglig, men studiene krevde likevel mye. Hun brukte lange kvelder på å lese og organisere notater, og kunne streve med å skille viktig informasjon fra mindre viktig. Også praktiske oppgaver, som handling og måltider, kunne bli krevende når studiene tok det meste av kapasiteten.

Arbeidslivet har vært meningsfullt, og hun opplever at jobben passer evnene hennes. Samtidig har det å fungere godt på jobb ofte hatt en høy pris.

"Jeg synes ikke dette har vært mye til et liv, selv om jeg opplever jobben min som givende og til tross for at jeg har en jobb som passer evnene mine."

Hun forteller at hun har vært effektiv og svært strukturert på jobb, men at hun ofte har brukt opp energien sin i løpet av arbeidsdagen. Hjemme har det vært lite overskudd til sosialt liv, fritidsinteresser eller praktiske oppgaver. Selv hyggelige aktiviteter kan kreve flere dagers restitusjon.

Hvordan har møtet med hjelpeapparatet vært, og hvordan kom du frem til utredning?

"Jeg har også opplevd å ikke bli trodd på omfanget av plagene mine, eller få plagene bortforklart, fordi jeg på utsiden tilsynelatende har klart meg godt".

I 2026 fikk kvinnen autismediagnosen, 31 år gammel. Den kom etter mange år med utmattelse, depresjoner og forsøk på å forstå hvorfor hverdagen krevde så mye av henne.

Hun har vært mye sykmeldt det siste året, og i ettertid har hun selv lurt på om noen av de langvarige utmattelsesperiodene kan ha vært autistisk utbrenthet. Hun har også opplevd alvorlige depressive perioder, og beskriver hvordan hun over tid har presset seg gjennom skole og arbeid uten tilstrekkelig mulighet til å hente seg inn.

Diagnosen i år har gitt henne et nytt utgangspunkt for å forstå egne erfaringer, men den har ikke fjernet utfordringene hun står i. Hun må fortsatt finne ut hvordan hun kan innrette hverdagen etter kapasiteten sin, og hvordan hun kan unngå å havne i samme mønster igjen.

Hvordan påvirker utfordringene dine hverdagen i dag?

"Jo flere ting jeg føler jeg må gjøre, jo vanskeligere er det å gjennomføre disse tingene".

Kvinnen beskriver en betydelig reduksjon i kapasiteten det siste året. Oppgaver hun tidligere håndterte, kan nå være vanskelige å gjennomføre. Det gjelder ikke bare jobb og større forpliktelser, men også personlig hygiene, husarbeid og det å svare på meldinger.

Hun har alltid hatt behov for systemer og struktur, men opplever nå at hjernetåke og redusert overskudd gjør det vanskeligere å holde oversikt. Selv små oppgaver kan hope seg opp og bli overveldende. Sanseinntrykk er fortsatt krevende, særlig i matbutikker.

"Jeg takler matbutikker ekstremt dårlig pga lysene der, samt de voldsomme kontrastene i farger og visuell uro".

Hjemme har hun og partneren funnet praktiske løsninger som gjør hverdagen mer håndterbar. Partneren tar seg av matlaging og handling, mens de deler på andre oppgaver etter kapasitet. En trådløs støvsuger har for eksempel gjort det lettere for henne å støvsuge selv, fordi hun slipper å håndtere en tung maskin og ledning.

Hun forteller også at hun ofte føler seg som en belastning, selv om partneren ikke gir uttrykk for at han opplever henne slik. Han har vært en viktig støtte gjennom flere år med utmattelse, og særlig i en periode der hun har hatt behov for mer hjelp enn tidligere.

Å bli forstått, også når utfordringene ikke synes

Historien til denne kvinnen viser hvordan det å fungere på utsiden ikke nødvendigvis betyr at man har det bra. Gjennom store deler av livet har hun tilpasset seg, maskert, prestert og forsøkt å forstå hvorfor hverdagen krever så mye. Først som 31-åring fikk hun en autismediagnose som ga henne et nytt utgangspunkt for å forstå erfaringene sine.

Hun beskriver en tilværelse der mye av energien har gått til å møte forventninger, mens det har vært lite igjen til hvile, relasjoner og egne interesser. Erfaringene hennes minner oss om at det som ser enkelt ut for én person, kan kreve svært mye av en annen.

Ved å dele historien sin bidrar hun til større forståelse for hvordan autisme, sanseutfordringer og langvarig utmattelse kan påvirke ulike deler av livet. Hun viser også hvor viktig det er å lytte når mennesker forteller at noe er vanskelig, selv når utfordringene ikke er synlige for omgivelsene.

Historien hennes minner oss om at det vi ser utenfra, ikke alltid forteller hele sannheten om hvordan noen har det. Bak det å mestre skole, arbeid og hverdagslige oppgaver, kan det ligge en innsats og en belastning andre ikke kjenner til. Vi kan alle bli flinkere til å møte hverandre med nysgjerrighet fremfor antakelser, og med forståelse fremfor raske vurderinger.

Vi takker henne for at hun har latt oss få et så stort og sårbart innblikk i egen historie. Vi håper erfaringene hennes kan bidra til at flere kjenner seg igjen, blir møtt med større forståelse, og opplever at de ikke trenger å stå alene i det som er vanskelig.

Mari Urdal Psykolog og fagformidler @psykologmari